Den beste radioreklamen noen sinne

I mine yngre dager hørte jeg masse på radio Oslofjord, fordi de var så kule. Jeg tror ikke de fins lenger. Men på radio Oslofjord sendte de reklame for Bislett bilutleie ca tre hundre ganger om dagen. Og i dag, sånn omtrent 15 år etter at jeg hørte denne reklamen sist gang, datt sangen fra reklamen inn i hodet på meg. Og jeg husker fortsatt telefonnummeret – 60 00 00 hvis du lurte (ja, sist jeg hørte den reklamen var før de hadde 22-nummere i Oslo).

Det kaller jeg effektiv reklame. Hvis jeg noen gang trenger å leie en bil og befinner meg i Oslo-området skal jeg jammen ringe Bislett Bilutleie. Hvis de ikke har skiftet nummer da.

Fulgleinfluensa og hysterisk småbarnsmor

Jeg har alltid sagt at jeg ikke skal bli en hysterisk småbarnsmor. Barnet kan stort sett klatre på hva hun vil, og hvis hun absolutt vil ned den største sklia med hodet først eller løpe ned den bratte bakken så fort at det sannsynligvis vil gå riv ruskende galt er det greit for meg. Men i dag ble det påvist at jeg tross alt er rimelig hysterisk.

I dag tidlig når vi skulle ta bussen til dagmammaen lå det en død fugl på bussholdeplassen. Jeg gikk ikke så nærme, men den hadde ingen tydelige skader, så jeg regner med at den ikke hadde møtt på en sulten katt, den hadde nok dødd av naturlige årsaker. Så jeg fikk selvfølgelig akutt anfall av fugleinfluensa-angst. Fuglen lå rett bak busskuret, som er laget av jern med masse bittesmå hull i (sannsynligvis for å sikre at samme hvor det blåser fra får man ikke ly for vinden inne i busskuret). Inne i busskuret er det en benk som vi pleier å sitte på, men i dag var det ikke snakk om å sitte i busskuret. Det var kaldt, det blåste og det snødde, men her skulle vi stå ute gitt. Helt i andre enden av busslomma faktisk. Barnet sutret og var kald og ville sitte, men her var det ingen nåde. Ute skulle vi stå. Jo kaldere det er jo mer forsinket er bussen, så i dag måtte vi selvsagt vente i over et kvarter.

Det var bare i ettertid at jeg tenkte at kanskje jeg overreagerte littegrann. Det hadde nok gått fint å sitte på benken, det var jo faktisk en vegg mellom den og fuglen. Men det bor visst en hysterisk småbarnsmor i meg også.

Litt om likelønn

I forrige uke ble en rapport gitt ut i England som viste at en gjennomsnittelig mann tjener en million pund mer enn en gjennomsnittelig kvinne (gjennom hele livet). En million pund er mye penger. Rapporten viste også at menn som jobber heltid tjener 17% mer enn kvinner, og for deltidsjobber er forskjellen 38%. Rapporten skyller stort sett på kvinnene selv, iallefall indirekte. Kvinner velger lavt-lønnede yrker fordi de får dårlig veiledning i skolen, i følge rapporten blir de ofte anbefalt å jobbe i en av de fire c-yrkene: caring, cleaning, clerical og catering. Alle yrker som er forholdsvis dårlig betalt. De må velge mer som guttene blir det anbefalt. Ingeniører, fysikere og matmatikere er det de må bli, da vil lønningene jevne seg ut.

Men er det virkelig så enkelt? Dersom alle jentene plutselig velger seg inn i disse tradisjonelle ”manneyrkene”, hvem skal jobbe på sykehusene, i kantinene på skolene og på sykehjemmene? Noen må jo fylle disse jobbene også, og jeg tror ikke at haugevis av menn plutselig kommer til å velge annerledes, i hvertfall ikke når de kan tjene dobbelt så mye som rørlegger eller elektriker. Dersom lønningene ikke øker i disse sektorene vil lønnsforskjellene aldri jevne seg ut.

Et annet problem i England, som jeg tror jeg har skrevet om før, er det utrolig dårlige (dyre) systemet for barnehager og dagmammaer. Datteren min går til dagmamma både fordi jeg ikke har råd til barnehage og fordi det er så få plasser. En venninne av meg har tvillinger som er litt over et år gamle. Hun var tilbake på jobb når barna var 7 måneder, men fordi de var begge under ett år gamle kunne de ikke gå hos samme dagmamma (en dagmamma kan bare ha ett barn under ett år), så de måtte gå i barnehage. Når barnehageregningen var betalt satt hun igjen med £50 i måneden, for en fulltidsjobb. Når barna ble ett år bestemte hun seg for å slutte på jobb og bli dagmamma selv i steden. Hun passer ett barn i tillegg til tvillingene, og får nå £550 pund i måneden. Dette trekker selvsagt ned på lønnsstatestikkene, men hun har mer penger enn før.

Selv tjener jeg mindre enn sambo, selv om vi har likt utdanningsnivå og ca like mye erfaring. Jeg synes ikke det gjør noe, og jeg kunne sikkert fått en bedre betalt jobb hvis jeg ville. Men det vil jeg ikke. For meg er det viktigere at jeg slipper å jobbe overtid slik at jeg kan hente barnet når jeg skal, at jeg kan få fri når hun er syk (vel og merke uten betaling – det er tross alt i England) og at ingen banner og roper til meg når jeg er på jobb. Vi klarer oss fint med de lønningene vi har, og jeg vil heller ha litt tid med barnet etter jobb enn å ha råd til å dra på ferie til Jamaica (jeg vil bare til Norge når det er ferie likevel).

Kvinnedag

I dag er det Kvinnedag. Jeg skal ikke gå i tog. For å være helt ærlig vet jeg ikke engang om det går et tog her hvor jeg bor. Det går sikkert et i London, men jeg skal ikke være med. Ikke har jeg tenkt å markere dagen noe særlig heller. Kanskje sambo lager middag til meg, men noe mer blir det nok ikke.

Når jeg var liten var kvinnedagen noe stort og viktig. Jeg var med mamma i tog, og etterpå var det alltid et eller annet arrangement å gå på. Pappa fikk ikke være med, og jeg kan ikke huske at noen hadde med seg sønnene sine heller, men det er mulig at jeg husker feil. Det var en stor dag.

Jeg lurer på hvorfor denne dagen ikke er like viktig for meg som den var for mamma? Hvis det ikke hadde stått om dagen i aviser og blogger er det stor sjanse for at jeg rett og slett hadde glemt at den eksisterte. Eller kanskje ikke at den eksisterte, men iallefall når den var. Som i forrige uke når jeg glemte at det var pannekake-tirsdag (har noe med fastelaven å gjøre, vet ikke helt hva), og måtte spise pannekaker på onsdag i steden. Er virkelig ikke kvinnedagen viktigere for meg enn pannekakedagen? Hvis jeg skal svare helt ærlig, så tror jeg ikke den er det. Likevel kaller jeg meg feminist. Jeg identifiserer meg mer med begrepet likestillingskamp enn med begrepet kvinnekamp. For meg handler kvinnekamp om porno, om BH-brenning, om Ottar og om 70-tallet. Dette er ikke ting jeg kan identifisere meg med. Likestilling, ja, men ikke kvinnekamp. Dessuten er likestilling noe vi må kjempe for hele året, ikke bare 8. mars.

Jeg klarer ikke helt og identifisere meg med begrepet kvinne heller. For meg er en kvinne en som er voksen, trygg på seg selv på alle måter. Jeg kjenner mange kvinner fra mine foreldres generasjon, men jeg tror ikke jeg kjenner en eneste fra min egen. Selv er jeg på meg selv som en jente. Ikke engang dame, bare jente. Jeg lurer ofte på når jeg kommer til å bli voksen. Jeg tror ikke det skjer snart. Kvinne er et stort ord. Jeg er en liten jente. For meg ligger det makt i begrepet kvinne. Makt i form av trygghet på seg selv og selvrealisering. Det ligger ingen slik makt i begrepet jente. Heller ikke i begrepet dame. Det er mange kvinner jeg beundrer, og noen jeg er litt redd for. Og jeg håper at jeg blir en kvinne en dag.

Men likevel – gratulerer med dagen til alle kvinner, jenter og damer. Og les heller denne 8.mars bloggen, der står det mye fint.

Hjemlengsel

-Lange skiturer i strålende solskinn
-Bygge den største snømannen i gata
-Lage snølykter med stearinlys i
-Kakao foran peisen
-Hyttetur på fjellet
-Grille pølser på bål
-Appelsiner og Kvikklunsj i skisporet
-Snøhuler
-Akebakker med hopp i
-Snøballkrig
-Den første utepilsen
-Reker på brygga
-Hyttetur ved sjøen
-Jordbær med melk og melis
-St Hansbål
-17 Mai tog med nasjonalsang, pølse og is
-Grillfest i hagen
-Fiske krabber
-Sole seg på svaberg
-Sjølukt
-Båttur på Oslofjorden
-Frokost, lunsj og middag på verandaen
-Is på stranda

Jeg vil hjem. Helst med en gang. Borte bra, men hjemme er absolutt best.

Back again og fire ting

Jada, jeg har vært borte lenge nå. Veldig lenge. Siden jul faktisk. Men nå er jeg tilbake, forhåpentligvis i full sving. Jeg har jobbet alt for mye og hatt altfor mye å gjøre stort sett på alle områder så blogging har jeg ikke hatt tid til. Men jeg har jo lest blogger likevel, så jeg har holdt meg oppdatert. I hvertfall en del. Siden Shecat har tagget meg så tenkte jeg at jeg kunne begynne med den fire ting-greia, så kan jeg skrive noe ordentlig senere. So, here goes:

Fire jobber jeg har hatt:
- Cafedame
- Daglig leder på nattklubb
- Smaksprøvedame i matbutikk (ja, det var akkurat like gøy som det høres ut)
- Markedsfører i konsulentfirma

Fire filmer jeg kan se om og om igjen:
Det er sjelden jeg ser filmer flere enn en gang (med mindre de er barnefilmer og jeg må), så jeg tar heller noen filmer jeg har sett mange ganger – om jeg har så lyst å se dem igjen er vel en annen sak
- Dirty Dancing
- Karate Kid
- Reality Bites
- Love Actually (denne kan jeg faktisk se om og om igjen fortsatt av en eller annen grunn)

Fire steder jeg har bodd:
- Barndomshjem i Asker
- På halls of residence i London
- I kollektiv i London
- I passe stor leilighet i Hampshire (eller maisonette heter det vel, men det er en leilighet)

Fire tv-serier jeg liker å se på:
Jeg er TV slave så jeg ser på det meste, men akkurat nå er det vel:
- The Apprentice (engelsk versjon)
- Boston Legal
- Morsomme panelquizer av typen nytt på nytt, QI, 8 out of 10 cats osv
- CSI (men bare den i Las Vegas, ikke noe Miami eller NY tull)

Fire matretter jeg liker:
- Risengrynsgrøt
- Mammas Spaghetti med kjøttsaus
- Pappas indrefilet med fløtegratinerte poteter og bernaise
- Tex-Mex mat av mange slag

Fire nettsteder jeg besøker daglig:
- Hauger av blogger
- Dagbladet eller VG
- Aftenposten
- Intranettet på joben (teller det som et nettsted egentlig?)

Fire ting jeg har lyst til å gjøre før jeg dør:
- Reise verden rundt
- Få speilreflekskamera
- Se barnet (og eventuelle søsken) vokse opp
- Flytte hjem til Norge

Fire mennesker jeg "tægger":
Jeg tægger ingen jeg, siden de fleste nok har blitt tægget fra før.

Back to reality

Det har vært stille her på bloggen i det siste, men nå som jeg endelig har kommet meg etter jule- og nyttårsfeiring går det nok meget bedre. Både jul og nyttår var hyggelig, om enn litt slitsomt.

Sambo har bevist en gang for alle at han kanskje ikke er så smart som jeg trodde. Etter en ganske fuktig julefeiring med jobben i romjulen rullet han inn døra i 4-tiden om morgenen, dekket i gjørme og med hull på både bukseknær og jakkearmer. Jeg var rimelig søvning, og ville helst bare sove, men han insisterte på og fortelle at grunnen til dette var at han hadde havnet i slosskamp. Ja,ja tenkte jeg. Jeg driter vel i det akkurat nå, vi får ta den i morgen. Når han fikk summet seg en gang utpå ettermiddagen, og jeg var klar til å forklare at voksne menn sloss da ikke, og at han er en dust av største sort, viste det seg at han slett ikke hadde vært i slosskamp, men derimot hadde tryna i grøfta på vei hjem. I fylla trodde han at jeg kom til å bli sint fordi han hadde ødelagt klærne (inkludert den nye buksa som han fikk av meg til jul), og fyllelogikk overbeviste han om at det var bedre å ha vært i slosskamp enn å ligge i en grøft. Javel, ja... Ikke så veldig smart taktikk kanskje.

In other news, kjendis big-brother begynnte i går, og blant diverse z-list kjendiser finner vi denne gangen George Gallaway (gale mannen) i huset. Resten av de som var med var ikke akkurat veldig spennende, det var vel som vanlig noen puppe-damer, folk som var på tv for hundre år siden, og Dennis Rodman. Men men, jeg kommer nok til å se på alikevel. Jeg er jo ikke tv-slave for nothing liksom. Og George kan jo komme til å si noe gøy da.

Og dessuten føler jeg meg veldig beæret over å ha kommet med på kachine’s top 10 liste over beste bloggetitler. Jippi!