Kvinnefrigjøring på barnehage-stadiet?
Mens jeg var gravid med barnet mente jeg bestemt at dersom hun var en jente så skulle hun nok ikke bli en rosa prinsesse, heller kledd nøytralt i blått og rødt. Nemlig. Som sagt før er jeg vokst opp i et seksti-åtter hjem, så selv tror jeg aldri jeg har eid et rosa klesplagg (men jeg hadde en gang en rosa game-boy, det var vel mitt ungdomsopprør...). Så når barnet kom, og jo var jente, så kledde jeg henne stolt i rødt og blått, med unntak av klær innkjøpt av andre som selvfølgelig var rosa.
Det eneste problemet var at alle jeg møtte trodde hun var en gutt. Men kan du ikke se at hun er jente spurte jeg med tårer i øynene. Men det var vel ikke så rart – uten hår og med blå klær. Jeg vurderte parykk, men kom frem til at det ville kanskje vært litt ekstremt.. Så det ble det jeg sverget at aldri skulle skje: Hun ble en rosa prinsesse. Og det er hun fortsatt (Med unntak av klær innkjøpt av min mor, da. De er fortsatt røde eller blå). Men nå som hun er tre år, hadde jeg tenkt å venne henne av med denne uvanen. Hun har nemlig fått langt hår, og alle kan se at hun er jente selvom hun har på blå klær. Men å avvenne en rosa prinsesse er lettere sagt enn gjort. Jeg vil ha på den rosa genseren, buksa, whatever gråter hun om morgenen. Og siden hun er eneste jente på farsiden av familien, med fire fettere på samme alder er det en konstant strøm av rosa klær som på mystisk vis finner veien inn i skapet hennes. Fra tanter og onkler og spesiellt farmor som syns det er kjempestas å kjøpe ”jenteklær”.
Det eneste problemet var at alle jeg møtte trodde hun var en gutt. Men kan du ikke se at hun er jente spurte jeg med tårer i øynene. Men det var vel ikke så rart – uten hår og med blå klær. Jeg vurderte parykk, men kom frem til at det ville kanskje vært litt ekstremt.. Så det ble det jeg sverget at aldri skulle skje: Hun ble en rosa prinsesse. Og det er hun fortsatt (Med unntak av klær innkjøpt av min mor, da. De er fortsatt røde eller blå). Men nå som hun er tre år, hadde jeg tenkt å venne henne av med denne uvanen. Hun har nemlig fått langt hår, og alle kan se at hun er jente selvom hun har på blå klær. Men å avvenne en rosa prinsesse er lettere sagt enn gjort. Jeg vil ha på den rosa genseren, buksa, whatever gråter hun om morgenen. Og siden hun er eneste jente på farsiden av familien, med fire fettere på samme alder er det en konstant strøm av rosa klær som på mystisk vis finner veien inn i skapet hennes. Fra tanter og onkler og spesiellt farmor som syns det er kjempestas å kjøpe ”jenteklær”.
Så hva skal jeg gjøre nå? Har jeg fostret henne opp til å bli en undertrykt kvinne når hun blir stor? Hun syns tilogmed det er gøy å hjelpe til med husarbeid. Jeg trøster meg med at hun ikke er spesiellt intressert i barbiedukker, men koser seg veldig med brio-tog. Er det håp fortsatt?
posted by jenteutenkatt at 12:00 AM
15 Comments:
Jeg fikk en jente en gang, hun er stor nå og ikke rosa i det hele tatt.
Da hun var liten levde hun i et så urosa miljø man kan forestille seg. Men plutselig en dag da hun var 3 år syns hun rosa var en fantastisk flott farge.
Og perler. Og tyll. Og gull. Og alt som skimrer.
Og jeg tenkte, herregud. Skal hun BLI sånn?
Men så tenkte jeg at hvis jeg nektet henne det så ville hun ha et undertrykt rosabehov som kunne poppe opp når hun ble 30 og det ville være verre.
Så jeg gikk for at hun kunne leve seg gjennom det så og si.
Rosa? Kom igjen! Tyll? Jeg kjøper i metervis. Kjole i barnehagen? Det går jeg inn for!
Det gikk fint det. Hun utviklet seg fra rosa til lilla til lyseblått og har nå et rikt fargespekter å leke med.
Jeg har ikke barn selv, men minnes å ha lest en bok av en fransk feminist som samsvarer godt med det fr. martinesen skriver. Barn er ofte kjempe kjønnsstereotype i sine preferanser. I følge denne feministen er det en helt vanlig og sunn del av den psykologiske utviklingen. Vil de ha rosa, gi dem rosa. Og etterhvert utvikler de seg til mer fargerike og komplekse personligheter hvis vi lar dem.
Husker selv at jeg digga kjoler og barbie og girly-girly ting. Men det ble jo en breial feminist ut av meg lell ; )
Drittsekken kan ikke uttale seg om rosa kjoler og slikt siden han har en liten gutt. Det som forbauset ham var hvor guttete gutten hans ble og hvor tidlig dette dukket opp. Nå prøver drittsekken ikke å bekjempe dette da, men et vennepar av ham har prøvd det med sin gutt. De har nektet gutten sin mange leker, som i deres øyne ikke var helt politisk korrekte, men de har bare blitt presset fra skanse til skanse av ham. Nå tror jeg de er i ferd med å gi opp det projektet
Jeg var alltid blå da jeg var liten, mens søsteren min var rosa.
Nå er det jeg som liker rosa og glitter, mens hun ikke skjønner vitsen med å ha kjoler.
En mellomting hadde kanskje vært fint.
Det ser ut til at det er håp likevel!! Og hvis drusilla var en rosa prinsesse så er det nok håp for de fleste...
ta det mer ro hun vokser det nok av seg snart. jeg var en rosa jente men har klart mer fint alikavel
Du sier noe som jeg ofte har fundert på hvorfor er en så sterk negativ opplevelse for mødre (og fredre kanskje?):
"Det eneste problemet var at alle jeg møtte trodde hun var en gutt. Men kan du ikke se at hun er jente spurte jeg med tårer i øynene. Men det var vel ikke så rart – uten hår og med blå klær."
Hvorfor er det så uhyrlig vanskelig for oss å komme igjennom den fasen der folk sier:"Er det en gutt? SØT gutt du har" osv når den lille prinsessen er kledd i andre farger enn rosa og lilla. Hvorfor er det viktig for oss at barnets rette kjønn erkjennes straks? Hvorfor gjør mange som deg, kler sine små hårløse jenter mer "feminint" for at de skal gjenkjennes med en gang? Hva er det vi er så engstelige for? Det er lettere med gutter, ikke fordi de er letter å plukke ut og gjenkjenne men fordi det er mye mer utenkelig å dresse de opp i rosa gevanter med mindre de krever det selv (noen gjør jo det)enn å kle små jenter mer nøytralt eller i "maskuline" farger? Det fascinerer meg, denne angsten for å bli plassert i feil kategori når en tar i betraktning alle teoretiske gode forsett om nøytralitet og ikke feminisering via fargeskalaen som noen av oss har i utgangspunktet.
Jeg er livredd for å bli mor til et "gull og glitter" barn men erfaring har vist seg at "riktig" kjønn er ingen garanti for at de er "vaksinerte" mot rosa tyll og tiaraer...
This comment has been removed by a blog administrator.
This comment has been removed by a blog administrator.
Jeg tror det er håp for alle, selv rosa glitterunger, og ungene har vel mer grunn til å bekymre seg for foreldrene enn omvendt. Bare ut fra hva jeg har observert, altså.
At ungen synes husarbeid er gøy er ingenting å bekymre seg for. Det er nyttig for alle, uansett kjønn, å vite litt om matlaging og rengjøring.
Briotog er også bra. I tillegg gjør de det lett å finne passende julegaver og fødselsdagsgaver til ungen. Dette er en interesse som definitivt bør støttes!
Otelie: Du har jo helt rett, det burde jo ikke spille noen rolle. Men merkelig nok så gjør det det. Jeg tror ikke jeg kan gi noen god begrunnelse, men kjønn er jo en del av vår identitet, og man vil kanskje at andre mennesker skal kunne se ”hvem barnet er”.. eller noe sånt. Kan det være en grunn? Når det er sagt så hendte det flere ganger at folk trodde hun var gutt selvom hun hadde på rosa kjole. Så kanskje det bare er at folk ikke er så intresserte i andres barn som de later som, og de gidder ikke å se så nøye på dem?
Marina: Ja, hurra for briotog. Jeg må innrømme at jeg syns det er ganske moro selv, jeg...
Min datter (3 1/2)er ikke 'rosa', selv om mange venninnene hennes er det, men hun har en klar oppfatning av hva som er gutteklær og hva som er jenteklær. Men hun er ikke snauere enn at hun definerer sin lyselbå buzz lightyear-t-skjorte som jentegenser, og det syns jeg er supert. Jeg kjenner meg igjen i endel av det som skrives her, men ikke helt. For det første: Man får kjøpt mye fint "kjønnet" jentetøy i andre farger enn rosa, så det er ikke enten-eller. Jeg endte opp med mere rosa i jentegarderoben enn jeg hadde forestilt meg på forhånd, men har konsekvent prøvd å kjøpe kjoler, skjørt etc i andre farger, f.eks en blårutete sommerkjole med blomsterbroderier, en blåblomstrete marimekkokjole, en grønn julekjole i fløyel etc. Hennes 'danseskjørt' med tyll og perler som hun trer utenpå snekkerbuksa når vu spiller musikk og danser, er svart. Så hennes repertoar av jentefarger er litt bredere enn de jentene som enten har blitt 'preget' til at jente=rosa i livets tre første år, eller de som har måpttet klare seg helt uten rosa, tyll og blonder, og svinger pendelen helt i motsatt retning... Men jeg vil ta opp noe jeg syns er MINsT like foruroligende. Min datter hadde masse hår som baby, det var svart og stod rett opp, og selv kledd i rødt fra topp til tå ble hun tatt for å være gutt. Hun var ganske lang, og ganske tung, men innenfor det som ble regnet som 'riktig', men riktig nok i øvre del av normalen. Folk oiet seg begeistret og sa -DET var en kraftig plugg, det! Når så kjønnet ble avslørt fikk pipen en annen låt, -kompakt jente, gitt... og denslags. ALDRI var det noen som sa -nei DET var jenta si, det! Alle kommenterte vekten når hun ble løftet, og med helt andre ord enn når de løftet på guttebarn tilstede. Dette var før ungene var 8 mnd! Jeg hadde en liten matglad unge som smakte på alt og gjerne ville spise selv, og som spiste godt. Grovbrød med skorpe, fisk, brokkoli, alt mulig. Men selv det ble kommentert negativt. Ikke noe -skal si ungen har matvett, men snarere -duverden som hun spiser, da!
Sukk, kroppstyranniet starter tidlig! Selv hukser jeg at jeg ikke ville sitte på fanget til frøken i første klasse, for jeg var sikker på at hun ville synes jeg var så tung sammenlignet med de andre jentene (som riktignok også var et hode lavere enn meg, men det var uviktig for min syv år gamle kroppskompleks-logikk), og jeg håper INDERLIG at datteren min slipper å ha det sånn, men skal man dømme ut fra kommentarene som ble hennes kropp og apetitt til del i de første to leveår, ser det mørkt ut.
Datteren min var nok ingen slank engel når hun var mindre heller, så jeg kjenner meg igjen i det du skriver (nå var hun ikke så lang heller da, så hun så vel mest ut som en liten klump), men det bedret seg når hun begynnte å gå, og nå er hun blitt både lang (for alderen) og ganske tynn. Men apetitt har hun, men det går endel i fisk og grønnsaker (alt som barn tradisjonellt sett ikke liker), så da er det jo greit! Selv var jeg rimelig rund til jeg var ca 6 år, og da plutselig var jeg tynn uten at kostholdet hadde endret seg, så det er nok noe som kommer
Nå er det egentlig ikke størrelsen hennes jeg er bekymret for, da. Jeg er tvert imot litt opprørt over hva voksne folk får seg til å si til/om babyer og småbarn. Kraftige gutter=bra(plugg), kraftige jenter=ikke bra. Så kroppshysteriet starter lenge før jentene får sine første barbiedukker. Det var det som forsøksvis var poenget med kommentaren min.
Store mor: Jeg tror det faktisk er litt annerledes her i England, jeg fikk stadig kommentarer om hvor flott det var at barnet var så kraftig når hun var liten, både fra helsepersonell og fra andre – det var nok endel som ble forbauset når de løftet henne og kjente hvor tung hun var, men det var nesten aldri negative kommentarer. Rart med det, det er ikke ofte ting er bedre her borte enn hjemme... Men her propper de jo barna fulle av potetgull omtrent før de kan gå, så kraftige småjenter er kanskje litt vanligere her?
Post a Comment
<< Home