Julegavemas og julenisser

Når man er liten tror man jo på nissen. Det er fint, og barnet tror på nissen og er ikke helt lite opptatt av reinsdyr, spesiellt magiske reinsdyr med rød nese. Det er også fint. Barnet vil ha scooter til jul (altså ikke en vespa eller noe, men en sånn sparkesykkel-greie. Helst rosa eller med fimbles på), og jeg vil at hun skal få sykkel. For jeg syns sykkel er fint. Men nå har selvste nissefar stukket kjepper i hjulene for den planen. Barnet har nemlig vært på pre-school og skrevet brev til nissen. Og ikke nok med det, men hun har fått svar. Fra nissen. Han skriver noe sånt som; Kjære barnet. Tusen takk for brevet. Du som har vært så snill i hele år (jeg tror kanskje han har blingset litt der. Han må ha ment et annet barn. Men likevel.) er helt på toppen av snill-listen min. Jeg ser at du ønsker deg en scooter. Nissen må lage mange presanger til mange barn, men jeg skal nok søge for at du får noe du ønsker deg. Hilsen Nissen.

Brevet var jo lenger enn det, men poenget mitt er jo at nå må jeg nok gi etter for presset fra nissen og gå til innkjøp av en scooter... Hvis ikke så tror nok ikke barnet på nissen mer, eventuellt syns hun ikke han er noe særlig. Og det kan vi jo ikke ha noe av. Det er lett for nissen å si at hun skal få scooter, han skriver jo bare et brev. Det er jeg som må kjøpe, pakke og gjemme. Og han tar all æren. Duste-nisse