Om å være anonym

Jeg har tenkt litt på dette med å blogge anonymt, etter at Vampus har fått så mye kjeft for å være anonym. Jeg er jo anonym selv, så det kommer kanskje ikke som noen overaskelse at jeg syns det er helt greit. Og ikke har jeg noe særlig god grunn til å være anonym heller, jeg tror arbeidsgiveren min stort sett driter i hva de ansatte skriver på en blogg, så lenge de ikke skriver noe stygt om firmaet eller noen av kundene våre. Men likevel, jeg har jo ikke tenkt å jobbe her til evig tid, en vakker dag vil jeg hjem til Norge, og da ønsker jeg ikke at en potensiell arbeidgiver skal søke på navnet mitt, og finne frem til all verdens sprøyt (for det er jo mest sprøyt jeg skriver). Er det noen jeg kjenner som leser på denne bloggen så regner jeg med at de ville skjønt at det var meg selvom jeg ikke skriver under fullt navn.

En del av kritikken mot blant andre Vampus dreier seg om at skriver man anonymt, så kan man umulig stå for det man mener. Dette tror jeg nok ikke er helt sant. Vi spiller alle forskjellige roller i vårt daglige liv, for eksempel som arbeidstakere, foreldre, sønner og døtre, venner og elskere. I alle disse rollene sensurerer vi visse deler av oss selv, og av meningene våre. Vi kan for eksempel mene at det er helt greit å masse one-night-stands, men dette er ikke nødvendigvis noe vi forteller til mamma. Vi kan ha sterke meninger om en sjef eller kollega, uten at vi nødvendigvis deler dette med de vi jobber sammen med, men samtidig er dette noe som ofte blir diskutert over middagsbordet. Og listen med slike situasjoner er lang. Og at vi sensurerer oss selv i visse sammenhenger betyr jo ikke at vi ikke står for meningene våre, men at vi vil skåne oss selv eller andre for konsekvensene disse meningene kan ha. Dersom man vil blogge anonymt av hensyn til arbeidgiver, så må dette respekteres av andre. Så jeg sier kjør på til Vampus og alle andre anonyme bloggere der ute (meg selv inkludert, selvfølgelig)