Jente uten Katt

Den beste radioreklamen noen sinne

2006-03-28T15:04:00.000Z

I mine yngre dager hørte jeg masse på radio Oslofjord, fordi de var så kule. Jeg tror ikke de fins lenger. Men på radio Oslofjord sendte de reklame for Bislett bilutleie ca tre hundre ganger om dagen. Og i dag, sånn omtrent 15 år etter at jeg hørte denne reklamen sist gang, datt sangen fra reklamen inn i hodet på meg. Og jeg husker fortsatt telefonnummeret – 60 00 00 hvis du lurte (ja, sist jeg hørte den reklamen var før de hadde 22-nummere i Oslo).

Det kaller jeg effektiv reklame. Hvis jeg noen gang trenger å leie en bil og befinner meg i Oslo-området skal jeg jammen ringe Bislett Bilutleie. Hvis de ikke har skiftet nummer da.

Fulgleinfluensa og hysterisk småbarnsmor

2006-03-17T12:24:00.000Z

Jeg har alltid sagt at jeg ikke skal bli en hysterisk småbarnsmor. Barnet kan stort sett klatre på hva hun vil, og hvis hun absolutt vil ned den største sklia med hodet først eller løpe ned den bratte bakken så fort at det sannsynligvis vil gå riv ruskende galt er det greit for meg. Men i dag ble det påvist at jeg tross alt er rimelig hysterisk.

I dag tidlig når vi skulle ta bussen til dagmammaen lå det en død fugl på bussholdeplassen. Jeg gikk ikke så nærme, men den hadde ingen tydelige skader, så jeg regner med at den ikke hadde møtt på en sulten katt, den hadde nok dødd av naturlige årsaker. Så jeg fikk selvfølgelig akutt anfall av fugleinfluensa-angst. Fuglen lå rett bak busskuret, som er laget av jern med masse bittesmå hull i (sannsynligvis for å sikre at samme hvor det blåser fra får man ikke ly for vinden inne i busskuret). Inne i busskuret er det en benk som vi pleier å sitte på, men i dag var det ikke snakk om å sitte i busskuret. Det var kaldt, det blåste og det snødde, men her skulle vi stå ute gitt. Helt i andre enden av busslomma faktisk. Barnet sutret og var kald og ville sitte, men her var det ingen nåde. Ute skulle vi stå. Jo kaldere det er jo mer forsinket er bussen, så i dag måtte vi selvsagt vente i over et kvarter.

Det var bare i ettertid at jeg tenkte at kanskje jeg overreagerte littegrann. Det hadde nok gått fint å sitte på benken, det var jo faktisk en vegg mellom den og fuglen. Men det bor visst en hysterisk småbarnsmor i meg også.

Litt om likelønn

2006-03-09T10:39:00.000Z

I forrige uke ble en rapport gitt ut i England som viste at en gjennomsnittelig mann tjener en million pund mer enn en gjennomsnittelig kvinne (gjennom hele livet). En million pund er mye penger. Rapporten viste også at menn som jobber heltid tjener 17% mer enn kvinner, og for deltidsjobber er forskjellen 38%. Rapporten skyller stort sett på kvinnene selv, iallefall indirekte. Kvinner velger lavt-lønnede yrker fordi de får dårlig veiledning i skolen, i følge rapporten blir de ofte anbefalt å jobbe i en av de fire c-yrkene: caring, cleaning, clerical og catering. Alle yrker som er forholdsvis dårlig betalt. De må velge mer som guttene blir det anbefalt. Ingeniører, fysikere og matmatikere er det de må bli, da vil lønningene jevne seg ut.

Men er det virkelig så enkelt? Dersom alle jentene plutselig velger seg inn i disse tradisjonelle ”manneyrkene”, hvem skal jobbe på sykehusene, i kantinene på skolene og på sykehjemmene? Noen må jo fylle disse jobbene også, og jeg tror ikke at haugevis av menn plutselig kommer til å velge annerledes, i hvertfall ikke når de kan tjene dobbelt så mye som rørlegger eller elektriker. Dersom lønningene ikke øker i disse sektorene vil lønnsforskjellene aldri jevne seg ut.

Et annet problem i England, som jeg tror jeg har skrevet om før, er det utrolig dårlige (dyre) systemet for barnehager og dagmammaer. Datteren min går til dagmamma både fordi jeg ikke har råd til barnehage og fordi det er så få plasser. En venninne av meg har tvillinger som er litt over et år gamle. Hun var tilbake på jobb når barna var 7 måneder, men fordi de var begge under ett år gamle kunne de ikke gå hos samme dagmamma (en dagmamma kan bare ha ett barn under ett år), så de måtte gå i barnehage. Når barnehageregningen var betalt satt hun igjen med £50 i måneden, for en fulltidsjobb. Når barna ble ett år bestemte hun seg for å slutte på jobb og bli dagmamma selv i steden. Hun passer ett barn i tillegg til tvillingene, og får nå £550 pund i måneden. Dette trekker selvsagt ned på lønnsstatestikkene, men hun har mer penger enn før.

Selv tjener jeg mindre enn sambo, selv om vi har likt utdanningsnivå og ca like mye erfaring. Jeg synes ikke det gjør noe, og jeg kunne sikkert fått en bedre betalt jobb hvis jeg ville. Men det vil jeg ikke. For meg er det viktigere at jeg slipper å jobbe overtid slik at jeg kan hente barnet når jeg skal, at jeg kan få fri når hun er syk (vel og merke uten betaling – det er tross alt i England) og at ingen banner og roper til meg når jeg er på jobb. Vi klarer oss fint med de lønningene vi har, og jeg vil heller ha litt tid med barnet etter jobb enn å ha råd til å dra på ferie til Jamaica (jeg vil bare til Norge når det er ferie likevel).

Kvinnedag

2006-03-08T10:56:00.000Z

I dag er det Kvinnedag. Jeg skal ikke gå i tog. For å være helt ærlig vet jeg ikke engang om det går et tog her hvor jeg bor. Det går sikkert et i London, men jeg skal ikke være med. Ikke har jeg tenkt å markere dagen noe særlig heller. Kanskje sambo lager middag til meg, men noe mer blir det nok ikke.

Når jeg var liten var kvinnedagen noe stort og viktig. Jeg var med mamma i tog, og etterpå var det alltid et eller annet arrangement å gå på. Pappa fikk ikke være med, og jeg kan ikke huske at noen hadde med seg sønnene sine heller, men det er mulig at jeg husker feil. Det var en stor dag.

Jeg lurer på hvorfor denne dagen ikke er like viktig for meg som den var for mamma? Hvis det ikke hadde stått om dagen i aviser og blogger er det stor sjanse for at jeg rett og slett hadde glemt at den eksisterte. Eller kanskje ikke at den eksisterte, men iallefall når den var. Som i forrige uke når jeg glemte at det var pannekake-tirsdag (har noe med fastelaven å gjøre, vet ikke helt hva), og måtte spise pannekaker på onsdag i steden. Er virkelig ikke kvinnedagen viktigere for meg enn pannekakedagen? Hvis jeg skal svare helt ærlig, så tror jeg ikke den er det. Likevel kaller jeg meg feminist. Jeg identifiserer meg mer med begrepet likestillingskamp enn med begrepet kvinnekamp. For meg handler kvinnekamp om porno, om BH-brenning, om Ottar og om 70-tallet. Dette er ikke ting jeg kan identifisere meg med. Likestilling, ja, men ikke kvinnekamp. Dessuten er likestilling noe vi må kjempe for hele året, ikke bare 8. mars.

Jeg klarer ikke helt og identifisere meg med begrepet kvinne heller. For meg er en kvinne en som er voksen, trygg på seg selv på alle måter. Jeg kjenner mange kvinner fra mine foreldres generasjon, men jeg tror ikke jeg kjenner en eneste fra min egen. Selv er jeg på meg selv som en jente. Ikke engang dame, bare jente. Jeg lurer ofte på når jeg kommer til å bli voksen. Jeg tror ikke det skjer snart. Kvinne er et stort ord. Jeg er en liten jente. For meg ligger det makt i begrepet kvinne. Makt i form av trygghet på seg selv og selvrealisering. Det ligger ingen slik makt i begrepet jente. Heller ikke i begrepet dame. Det er mange kvinner jeg beundrer, og noen jeg er litt redd for. Og jeg håper at jeg blir en kvinne en dag.

Men likevel – gratulerer med dagen til alle kvinner, jenter og damer. Og les heller denne 8.mars bloggen, der står det mye fint.

Hjemlengsel

2006-03-03T15:00:00.000Z

-Lange skiturer i strålende solskinn
-Bygge den største snømannen i gata
-Lage snølykter med stearinlys i
-Kakao foran peisen
-Hyttetur på fjellet
-Grille pølser på bål
-Appelsiner og Kvikklunsj i skisporet
-Snøhuler
-Akebakker med hopp i
-Snøballkrig
-Den første utepilsen
-Reker på brygga
-Hyttetur ved sjøen
-Jordbær med melk og melis
-St Hansbål
-17 Mai tog med nasjonalsang, pølse og is
-Grillfest i hagen
-Fiske krabber
-Sole seg på svaberg
-Sjølukt
-Båttur på Oslofjorden
-Frokost, lunsj og middag på verandaen
-Is på stranda

Jeg vil hjem. Helst med en gang. Borte bra, men hjemme er absolutt best.

Back again og fire ting

2006-03-02T12:30:00.000Z

Jada, jeg har vært borte lenge nå. Veldig lenge. Siden jul faktisk. Men nå er jeg tilbake, forhåpentligvis i full sving. Jeg har jobbet alt for mye og hatt altfor mye å gjøre stort sett på alle områder så blogging har jeg ikke hatt tid til. Men jeg har jo lest blogger likevel, så jeg har holdt meg oppdatert. I hvertfall en del. Siden Shecat har tagget meg så tenkte jeg at jeg kunne begynne med den fire ting-greia, så kan jeg skrive noe ordentlig senere. So, here goes:

Fire jobber jeg har hatt:
- Cafedame
- Daglig leder på nattklubb
- Smaksprøvedame i matbutikk (ja, det var akkurat like gøy som det høres ut)
- Markedsfører i konsulentfirma

Fire filmer jeg kan se om og om igjen:
Det er sjelden jeg ser filmer flere enn en gang (med mindre de er barnefilmer og jeg må), så jeg tar heller noen filmer jeg har sett mange ganger – om jeg har så lyst å se dem igjen er vel en annen sak
- Dirty Dancing
- Karate Kid
- Reality Bites
- Love Actually (denne kan jeg faktisk se om og om igjen fortsatt av en eller annen grunn)

Fire steder jeg har bodd:
- Barndomshjem i Asker
- På halls of residence i London
- I kollektiv i London
- I passe stor leilighet i Hampshire (eller maisonette heter det vel, men det er en leilighet)

Fire tv-serier jeg liker å se på:
Jeg er TV slave så jeg ser på det meste, men akkurat nå er det vel:
- The Apprentice (engelsk versjon)
- Boston Legal
- Morsomme panelquizer av typen nytt på nytt, QI, 8 out of 10 cats osv
- CSI (men bare den i Las Vegas, ikke noe Miami eller NY tull)

Fire matretter jeg liker:
- Risengrynsgrøt
- Mammas Spaghetti med kjøttsaus
- Pappas indrefilet med fløtegratinerte poteter og bernaise
- Tex-Mex mat av mange slag

Fire nettsteder jeg besøker daglig:
- Hauger av blogger
- Dagbladet eller VG
- Aftenposten
- Intranettet på joben (teller det som et nettsted egentlig?)

Fire ting jeg har lyst til å gjøre før jeg dør:
- Reise verden rundt
- Få speilreflekskamera
- Se barnet (og eventuelle søsken) vokse opp
- Flytte hjem til Norge

Fire mennesker jeg "tægger":
Jeg tægger ingen jeg, siden de fleste nok har blitt tægget fra før.

Back to reality

2006-01-06T11:02:00.000Z

Det har vært stille her på bloggen i det siste, men nå som jeg endelig har kommet meg etter jule- og nyttårsfeiring går det nok meget bedre. Både jul og nyttår var hyggelig, om enn litt slitsomt.

Sambo har bevist en gang for alle at han kanskje ikke er så smart som jeg trodde. Etter en ganske fuktig julefeiring med jobben i romjulen rullet han inn døra i 4-tiden om morgenen, dekket i gjørme og med hull på både bukseknær og jakkearmer. Jeg var rimelig søvning, og ville helst bare sove, men han insisterte på og fortelle at grunnen til dette var at han hadde havnet i slosskamp. Ja,ja tenkte jeg. Jeg driter vel i det akkurat nå, vi får ta den i morgen. Når han fikk summet seg en gang utpå ettermiddagen, og jeg var klar til å forklare at voksne menn sloss da ikke, og at han er en dust av største sort, viste det seg at han slett ikke hadde vært i slosskamp, men derimot hadde tryna i grøfta på vei hjem. I fylla trodde han at jeg kom til å bli sint fordi han hadde ødelagt klærne (inkludert den nye buksa som han fikk av meg til jul), og fyllelogikk overbeviste han om at det var bedre å ha vært i slosskamp enn å ligge i en grøft. Javel, ja... Ikke så veldig smart taktikk kanskje.

In other news, kjendis big-brother begynnte i går, og blant diverse z-list kjendiser finner vi denne gangen George Gallaway (gale mannen) i huset. Resten av de som var med var ikke akkurat veldig spennende, det var vel som vanlig noen puppe-damer, folk som var på tv for hundre år siden, og Dennis Rodman. Men men, jeg kommer nok til å se på alikevel. Jeg er jo ikke tv-slave for nothing liksom. Og George kan jo komme til å si noe gøy da.

Og dessuten føler jeg meg veldig beæret over å ha kommet med på kachine’s top 10 liste over beste bloggetitler. Jippi!

Om jul og om gardemoen

2005-12-22T13:25:00.000Z

Nå er jeg tilbake, og det er fint. Det er kun kort tid til jul, og det viser seg at ikke planlagte reiser midt i førjulsstria ikke er så veldig lurt. Huset ser ut som en orkan har tatt turen innom, julepynt er ikke hengt opp, og syv sorter kan vi nok se langt etter. Med litt innsatsvilje blir det kanskje to eller tre. Men julehandelen er stort sett i orden (utrolig hva man kan få gjort på to timer i en taxfree butikk..) med unntak av leker til barnet og fetterne. Toys R Us har åpent til klokka sent, så dette skal nok gå fint. Matbutikken holder åpent til midnatt denne uken, så det blir nok julemiddag i år også.

Ellers har jeg funnet grunnen til at folk er så treige til å hente bagasjen på gardemoen. Det har ingenting med den nye taxfree’en på ankomst slik enkelte aviser ville ha oss til å tro for en stund siden (ja, jeg er for lat til å lete etter link), men passkontrollen. Der sparer de visst på kontrollører, for når jeg kom var det bare en luke åpen, og køen strakk seg fire ganger gjennom rommet.

En annen ting som er litt irriterende på gardemoen er den temperamentsfulle sikkerhetskontrollen. Den er ikke særlig glad i belter, så de må man jo passe på å ta av seg (selvom det samme beltet går glatt gjennom kontrollen på heathrow, da). Men nå liker den visst ikke skoene mine heller – på mandag måtte de også av. Belte og sko, jeg er nesten redd for å reise tilbake. Hva blir det neste? Jeg ender vel opp med å gå gjennom i bare undertøyet, og det har jeg ikke særlig lyst til. På grunn av diverse transfers gikk jeg gjennom den samme sikkerhetskontrollen med de samme skoene på både på mandag og onsdag, men den pep bare på mandag. Det er vel ikke særlig betryggende?

Og en siste ting – de selger ikke cola innenfor sikkerhetskontrollen. Bare pepsi. Hva er det for noe tull? Heldigvis husket jeg det fra forrige gang, så jeg kjøpte meg en cola fra 7-11 før jeg gikk igjennom. Pepsi smaker jo bare vondt. Og ikke hadde de julemarsipan heller. Det hadde de i fjor, så jeg hadde tenkt å kjøpe en stor og fin marsipangris til broren til sambo. Er det så vanskelig å opprettholde en viss konsistens? Og jeg kjøpte en mp3 spiller på tax free butikken, og den hadde bare bruksanvisning på nederlandsk og italiensk (ja, jeg vet at man strengt tatt ikke trenger bruksanvisning, og skulle man trenge det så fins det jo på nettet. Men prinsippsak, da). Kanskje jeg drar til Torp neste gang.

Men flyene jeg tok var kun litt forsinket, så takk til Avinor for det. Det hadde jeg absolutt ikke forventet.

Pause

2005-12-16T16:09:00.000Z

I dag er det fredag og det er kos. Jeg tar en bloggepause, er tilbake neste torsdag. Skal nemlig på reise til landet bortenfor sol (nord-norge), hvor internettet ikke har kommet enda..

På jakt etter boktips

2005-12-14T12:23:00.000Z

I helgen skal jeg ut å kjøre fly uten barnet for første gang siden hun ble født. Og i den anledningen er jeg på jakt etter boktips. Når man kjører fly med små barn er det nemlig umulig å få lest noe som helst, og helt umulig å slappe av. Før jeg fikk barn syns jeg å reise med fly var den mest avslappende reisemåten jeg kunne tenke meg (kanskje med unntak av sovevogn i nattog, men det har jeg ikke tatt siden jeg var liten), men nå for tiden er det stort sett bare stress. Hun syns lyden doen på fly lager er så morsom, så vi må gå på do hvert femte minutt. I tillegg er hun ikke programmert til å sitte stille mer enn to minutter, så det blir litt slitsomt.

Men i helgen skal jeg altså ta fly helt alene. Så er det noen av mine beleste med-bloggere som kan komme med noen tips til passende lektyre? Jeg leser det meste, men er inne i en krim-periode for tiden. Gjerne noe med en tøff politimann som man kan bli litt glad i. Eller noe helt annent, jeg er ikke særlig kresen. Helst på engelsk, og noe man kan få tak i her borte, men norske tips til tilbakereisen settes også pris på.

To Infinity and beyond.. eller bare til yorkshire?

2005-12-13T16:03:00.000Z

Som kjent prøver jo de fleste TV-kanaler i disse tide å overgå hverandre når det gjelder reality-tv konsepter. Når sant skal sies så kan jeg som regel ikke dy meg, og må se litt. Men nå tror jeg channel 4 har overgått det meste, i hvertfall når det gjelder å vise hvor dumme folk kan være. I et nytt program, Space Cadets, som går for tiden (og for en gangs skyld har jeg ikke sett på, men jeg har lest om det i avisene) lurer de noen idioter til å tro at de skal til russland for å bli verdens første ”space tourists”. De skal jo selvfølgelig ikke være det...

For tre uker siden ble disse stakkars menneskene satt inn i et fly, flydd i sirkler over nordsjøen i tre timer, før de landet i Russland. Som selvsagt ikke er Russland, men Yorkshire eller noe slikt. Her hadde producerne forandret alle stikkontaktene så de så russiske ut, og hengt opp russiske skilt på veggene. Og så hadde de en del folk som latet som de var russere, og kanskje en ekte russer eller to, hva vet jeg. Og her skulle de da være i trening i tre uker. For å unngå at de skulle tenke så mye fikk de visst endel vodka servert. Ikke vet jeg, men jeg ville trodd at romfarer-trening vanligvis ikke ville medført særlig store mengder vodka, så varsellampene burde vel lyst. Men det gjorde de ikke (de gjør kanskje ikke det når man har forsynt seg av vodkaflasken hver dag i tre uker). Et par deltakere har riktignok uttrykt litt tvil, og de har ikke blitt ”valgt ut” til å være med – men de fleste tror på alt. I går var det tid for takeoff, og inn i romskipet de dro. Selvsagt ikke et ekte romskip, men et gammelt film-set.

Jeg aner ikke hvor lenge de skal være der ute, men det kan hende jeg ser på siste program når de finner ut at de har blitt lurt.

Julegavemas og julenisser

2005-12-13T10:18:00.000Z

Når man er liten tror man jo på nissen. Det er fint, og barnet tror på nissen og er ikke helt lite opptatt av reinsdyr, spesiellt magiske reinsdyr med rød nese. Det er også fint. Barnet vil ha scooter til jul (altså ikke en vespa eller noe, men en sånn sparkesykkel-greie. Helst rosa eller med fimbles på), og jeg vil at hun skal få sykkel. For jeg syns sykkel er fint. Men nå har selvste nissefar stukket kjepper i hjulene for den planen. Barnet har nemlig vært på pre-school og skrevet brev til nissen. Og ikke nok med det, men hun har fått svar. Fra nissen. Han skriver noe sånt som; Kjære barnet. Tusen takk for brevet. Du som har vært så snill i hele år (jeg tror kanskje han har blingset litt der. Han må ha ment et annet barn. Men likevel.) er helt på toppen av snill-listen min. Jeg ser at du ønsker deg en scooter. Nissen må lage mange presanger til mange barn, men jeg skal nok søge for at du får noe du ønsker deg. Hilsen Nissen.

Brevet var jo lenger enn det, men poenget mitt er jo at nå må jeg nok gi etter for presset fra nissen og gå til innkjøp av en scooter... Hvis ikke så tror nok ikke barnet på nissen mer, eventuellt syns hun ikke han er noe særlig. Og det kan vi jo ikke ha noe av. Det er lett for nissen å si at hun skal få scooter, han skriver jo bare et brev. Det er jeg som må kjøpe, pakke og gjemme. Og han tar all æren. Duste-nisse

Om å være anonym

2005-12-09T11:49:00.000Z

Jeg har tenkt litt på dette med å blogge anonymt, etter at Vampus har fått så mye kjeft for å være anonym. Jeg er jo anonym selv, så det kommer kanskje ikke som noen overaskelse at jeg syns det er helt greit. Og ikke har jeg noe særlig god grunn til å være anonym heller, jeg tror arbeidsgiveren min stort sett driter i hva de ansatte skriver på en blogg, så lenge de ikke skriver noe stygt om firmaet eller noen av kundene våre. Men likevel, jeg har jo ikke tenkt å jobbe her til evig tid, en vakker dag vil jeg hjem til Norge, og da ønsker jeg ikke at en potensiell arbeidgiver skal søke på navnet mitt, og finne frem til all verdens sprøyt (for det er jo mest sprøyt jeg skriver). Er det noen jeg kjenner som leser på denne bloggen så regner jeg med at de ville skjønt at det var meg selvom jeg ikke skriver under fullt navn.

En del av kritikken mot blant andre Vampus dreier seg om at skriver man anonymt, så kan man umulig stå for det man mener. Dette tror jeg nok ikke er helt sant. Vi spiller alle forskjellige roller i vårt daglige liv, for eksempel som arbeidstakere, foreldre, sønner og døtre, venner og elskere. I alle disse rollene sensurerer vi visse deler av oss selv, og av meningene våre. Vi kan for eksempel mene at det er helt greit å masse one-night-stands, men dette er ikke nødvendigvis noe vi forteller til mamma. Vi kan ha sterke meninger om en sjef eller kollega, uten at vi nødvendigvis deler dette med de vi jobber sammen med, men samtidig er dette noe som ofte blir diskutert over middagsbordet. Og listen med slike situasjoner er lang. Og at vi sensurerer oss selv i visse sammenhenger betyr jo ikke at vi ikke står for meningene våre, men at vi vil skåne oss selv eller andre for konsekvensene disse meningene kan ha. Dersom man vil blogge anonymt av hensyn til arbeidgiver, så må dette respekteres av andre. Så jeg sier kjør på til Vampus og alle andre anonyme bloggere der ute (meg selv inkludert, selvfølgelig)

Heia Cameron

2005-12-08T11:18:00.000Z

Nå har tory-partiet i Storbrittania valgt ny leder, og det var David Cameron som vant. I går var det han som skulle ta roret i Prime Ministers Questions for første gang, og alle lurte jo veldig på hvordan dette skulle gå. Men han klarte seg visst fint, og Gordon Brown skjelver tydelig i buksene ettersom det er han som er arveprinsen i Labour. I går ropte han stadig vekk til Blair at han måtte snakke om penger, men Blair hørte ikke noe særlig på han.

Men det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om var den beste kommentaren fra Cameron. Han svarte et spørsmål fra Blair (husker ikke hva spørsmålet var da) med ”That is in the past, Mr. Blair. Now we need to look to the future. You were the future (pause for effekt). Once...” Jeg syns det var en skikkelig god kommentar, men det var tydelig at Blair ikke syns den var fullt så fin...

Ellers har Mrs Thatcher blitt innlagt på sykehus. Man skal jo ikke spøke med sånt, men man kan jo lure på om datterens aktiviteter i jungelen ble litt for mye for henne.

Større baller, mindre hjerne

2005-12-07T14:14:00.000Z

The Times kan i dag fortelle at undersøkelser gjort blant flaggermus har vist at jo større baller de har, jo mindre hjerne. Det viser seg nemlig at de rett og slett ikke har nok energi til å lage både store baller og en velutviklet hjerne. Det har også kommet frem at jo mer løssluppne jente-flaggermusene er jo større blir ballene, altså da på bekostning av intelligensen. Man trenger visst ikke intellegens for å få hatt seg med billige jenter i flaggermus-miljøer. De har også sett samme tendenser blant gorillaer og sjimpanser. Gorilla-damene er litt mer fine på det, og vil bare ligge med sjefen for haremet, derfor har gorillaene små baller (relativt sett, da) og stor hjerne. Man må jo være intelligent for å bli sjef. Hos sjimpansene, derimot, ligger jentene stort sett med hvemsomhelst, og gutte-sjimapnsene har store baller og er mindre intellegente.

Ikke vet jeg om det er det samme hos mennesker, men det kan jo forklare oppførselen til et par gutter jeg kjenner... Hadde jeg hatt lottens fantastiske kunstner-talent skulle jeg gjerne illustrert dette med en fin tegning, men det har jeg ikke, så dere får forestille dere det selv.

VM i prostitusjon?

2005-12-01T16:21:00.000Z

Nei, det var visst ikke det. Men VG vet hvordan man får lesere til å åpne artikler (eller meg, da. Dum som jeg er). ”Hele 40000 Prostituerte klar for VM” sto det på forsiden av VG nett. Hva, tenkte jeg, VM i prostitusjon? Hvordan kan nå det foregå? Og 40000, det kommer jo til å ta lang tid. Og hvordan skal de rangeres, og ikke minst – hvem skal være dommer?

Men det var jo ikke det. Bare en artikkel om prostituerte som har tenkt seg til fotball VM for litt ekstra business. Men det hadde jo vært litt moro hvis det faktisk var VM i prostitusjon (selvom jeg helst vil ha meg frabedt at dette arrangementet holdes i mitt nabolag).

Om å rydde og om sjokolade

2005-11-29T12:12:00.000Z

Jeg er ikke spesiellt ryddig av meg, og med et lite barn i huset blir det fort mye rot. Og det er så innmari kjedelig å rydde, så det går litt etter ”out of sight, out of mind”-prinsippet her i huset.. I stua har vi et glasskap som går nesten opp til taket. Det er flott, fordi det er høyt nok til at jeg ikke kan se det som ligger oppå, samtidig som er det god nok plass til å legge ting der. Så der legger jeg mye rart, for eksempel når jeg har noe i hendene som jeg burde ha lagt på et annet rom, men kanskje det var noe på tv så jeg gidder ikke. I går forsøkte jeg å legge noe rask der oppe, men tydeligvis var det fullt. Når et eksemplar trivial pursuit deiset ned i hodet mitt (det gjorde faktisk innmari vondt – noen som vet hvor man får tak i myke brettspill?) tenkte jeg at nok var nok, nå skulle jeg jammen rydde der oppe.

Som sagt så gjort, og der var det mye rart gitt. Men det som nok var verst var at jeg fant fire (!!) uspiste påskeegg fra sist påske.. Og alle var gått ut på dato en gang i sommer så å spise dem var uaktuellt (men jeg må innrømme at jeg vurderte det en stund). Så jeg har kastet sjokolade. Det tror jeg aldri har skjedd før. Så moralen er nok at jeg må rydde mer. I hvertfall sånn et par måneder etter jul og påske for å forsikre meg om at all spiselig godis blir spist før det er for sent... Og kanskje vi ikke trenger å kjøpe fullt så mange påskeegg neste år. Men vi fikk spillt en runde med trivial pursuit da. Og jeg vant, så jeg var fornøyd til slutt. Ellers klipte jeg håret mitt selv i går, så lunchpausen i dag vil bli brukt til krisetime hos frisøren. Jeg har aldri klippet meg selv før, og det anbefales ikke.

Kvinnefrigjøring på barnehage-stadiet?

2005-11-29T00:00:00.000Z

Mens jeg var gravid med barnet mente jeg bestemt at dersom hun var en jente så skulle hun nok ikke bli en rosa prinsesse, heller kledd nøytralt i blått og rødt. Nemlig. Som sagt før er jeg vokst opp i et seksti-åtter hjem, så selv tror jeg aldri jeg har eid et rosa klesplagg (men jeg hadde en gang en rosa game-boy, det var vel mitt ungdomsopprør...). Så når barnet kom, og jo var jente, så kledde jeg henne stolt i rødt og blått, med unntak av klær innkjøpt av andre som selvfølgelig var rosa.

Det eneste problemet var at alle jeg møtte trodde hun var en gutt. Men kan du ikke se at hun er jente spurte jeg med tårer i øynene. Men det var vel ikke så rart – uten hår og med blå klær. Jeg vurderte parykk, men kom frem til at det ville kanskje vært litt ekstremt.. Så det ble det jeg sverget at aldri skulle skje: Hun ble en rosa prinsesse. Og det er hun fortsatt (Med unntak av klær innkjøpt av min mor, da. De er fortsatt røde eller blå). Men nå som hun er tre år, hadde jeg tenkt å venne henne av med denne uvanen. Hun har nemlig fått langt hår, og alle kan se at hun er jente selvom hun har på blå klær. Men å avvenne en rosa prinsesse er lettere sagt enn gjort. Jeg vil ha på den rosa genseren, buksa, whatever gråter hun om morgenen. Og siden hun er eneste jente på farsiden av familien, med fire fettere på samme alder er det en konstant strøm av rosa klær som på mystisk vis finner veien inn i skapet hennes. Fra tanter og onkler og spesiellt farmor som syns det er kjempestas å kjøpe ”jenteklær”.

Så hva skal jeg gjøre nå? Har jeg fostret henne opp til å bli en undertrykt kvinne når hun blir stor? Hun syns tilogmed det er gøy å hjelpe til med husarbeid. Jeg trøster meg med at hun ikke er spesiellt intressert i barbiedukker, men koser seg veldig med brio-tog. Er det håp fortsatt?

Thatcher svarer på naturens kall

2005-11-22T20:06:00.000Z

Nå er de atter en gang i gang med ”I’m a celebrity, get me out of here” på ITV. Jeg skulle jo selvsagt ønske at jeg kunne heve meg over sånt reality-søppel og finne på noe bedre og gjøre. Men det kan jeg ikke. Egentlig hadde jeg jo ikke planlagt å skrive om det her, jeg hadde tenkt å late som om jeg var kul og ikke så på sånt. Og dessuten driter vel de fleste nordmenn i hva en gjeng med britiske Z-list kjendiser bedriver dagen med i den australske junglelen. For de som ikke vet, programmet er altså litt sånn survivor-aktig, men med kjediser. Det varer i to uker, og de må bo i jungelen. Vil de ha god mat i stedet for bare ris, må de vinne det i såkalte ”bushtucker trials” der de må spise edderkopper og leke med slanger og den slags hyggelige ting.

Men det som er litt morsomt er at en av deltagerne er datra til Margaret Thatcher. Og så er hun jo litt spesiell, da. Og det er jo alltid gøy å se på samtidig som man tenker ”å, jeg lurer på hva Mrs Thatcher ville sagt nå”. For eksempel i går. Carol, eller Tatch, som hun visst vil at man skal kalle henne, måtte på do i nattens mulm og mørke. Og i stedet for å gå på do der man skal, så dro hun ned buksa og tisset midt i campen. Ved siden av alle sengene. Og selvsagt så har de jo sånn kamera som kan se hva de driver med selvom det er mørkt. Jeg lurer på hva Maggie sa når hun så det, jeg...

Men når det er sagt, jeg vet ikke om jeg hadde turt å gå på den doen i mørket heller da. Det er jo både edderkopper og slanger i den jungelen. Men jeg tror nok jeg hadde greid å holde meg til det ble lyst. Samme hvor nøden jeg var.

Gjørmebad

2005-11-22T19:06:00.000Z

Jeg kjører ikke bil, bare så det er sagt. For å være helt ærlig så tar jeg vel kjøretimer, men det er ikke noe jeg er spesiellt glad i, og jeg kan godt være uten bil en stund til. Men i dag tidlig skulle jeg gjerne hatt bil gitt. Jeg våkna litt senere enn jeg burde, og fikk dermed dårlig tid. Noen ganger går jeg og barnet til dagmammaen, men i dag skulle vi ta buss. Bussholdeplassen er 2 minutters vanlig gå-tempo fra huset, d.v.s 7-8 minutter barnet-tempo. Ikke så langt altså. I løpet av den gåturen klarte barnet å gå fra renvasket og fin (tilogmed jakken var nyvasket) til et gjørmemonster. På sju minutter langs et fortau. Utrolig. Heldigvis skal hun sove hos farmor i natt, så hun kommer nok hjem nyvasket og fin. Men 7 minutter da. Det må da være ny rekord.

Og nå vet jeg ikke om dere har den slitsomme persil reklamen (eller omo heter det vel der hjemme) som proklamerer ”It’s not dirt – it’s love”. Jo, det er dirt. Og jeg har allerede slitt ut en vaskemaskin og det er nok.

Barnehager

2005-11-21T22:58:00.000Z

Barnehagedebatten har tatt helt av i kjølevannet av Djupedals uttaleser. Er virkelig barnehagene bedre til og oppdra barna, og hvis ikke, er det da mor eller far som har mest kompetanse? Og er vi slemme fordi vi sender barna til barnehage, eller er vi slemme fordi vi heller velger å være hjemme? Dersom vi småbarnsforeldre virkelig skal tro alt vi har lest og hørt i det siste, så tror jeg vi ville gått i biter av skyld. Vi hører tåredryppende historier om barn i barnehager som roper på mor, og gråter fordi hun er på jobb i fire timer til. Samtidig hører vi historier om barn som aldri har vært i barnehage, og hvordan dette kan påvirke barnet resten av livet på grunn av mangel på sosial kompetanse. Så sitter vi der, da – permisjonen er over, og hva gjør vi nå?

Datteren min går til dagmamma fire dager i uken. Den femte er hun hos bestemoren sin. Tre dager har hun førskole, der dagmammaen bringer og henter henne. Det er mange grunner til at jeg valgte å jobbe i stedet for å være hjemme. For meg er det viktig å jobbe, og utrette noe, og ta i bruk utdannelsen min. Jeg liker å lære noe nytt, og da snakker jeg ikke om nye måter å få bort størknet weetabix fra barnepysjer. Jeg liker og ha kontakt med andre voksne, og å snakke om noe annet en barn. En annen faktor er økonomi. Det er mange som mener at litt dårlig økonomi kan man leve med, man har jo mer tid til å finne de beste tilbudene, til å lage mat selv i stedet for å spise ferdigmat. Det er sant at vi kunne klart oss økonomisk hvis jeg ikke jobbet. Vi kunne betalt husleie, regninger, mat og litt klær. Men jeg vil ha mer enn det. Jeg vil ha råd til å ta med barnet i dyrehage, til å gå på teater, til å dra til legoland og til å gå på kino. Og jeg vil ha råd til meg selv, og til å ta en tur ut med samboeren. Betyr dette at jeg er en dårlig mor?

Datteren min liker seg hos dagmammaen. Vi har snakket om det, og hun synes det er helt greit å være der. Hun har fått gode venner, og hun oppfører seg pent. Når vi har hatt fri gleder hun seg til å komme tilbake, for å treffe vennene sine og for å gå på førskole. Jeg har ikke dårlig sammvittighet i det hele tatt, men det skjer ofte at jeg må forklare valgene jeg tar for andre (hjemmeværende) småbarnsmødre. Folk er forskjellige, den beste løsningen i en situasjon kan være en dårlig løsning i en annen situasjon. Så lenge barna har det bra spiller det vel liten rolle hvor de tilbringer dagen.

Mail-mas

2005-11-18T21:32:00.000Z

I dag er det children in need i england. Dette er noe i samme gate som tv-aksjonen i Norge, bare at det er samme formål hvert år, altså barn som ikke har det så bra. Det går på BBC og alle blir veldig engasjerte, og det er jo fint. På jobben har vi som vil betalt et pund for å gå med casual klær, noe de også har på de fleste skoler, der barna kan betale et pund for å slippe å gå med uniform. Vi har også hatt ”wacky hat competition” og mye moro. Og loddtrekning da. Men det som begynner å irritere meg skikkelig nå, er at de som vant loddtrekningen har bestemt seg for å auksjonere bort premiene, e-bay style. Per e-mail. Så til nå har jeg fått 52 (and rising) mailer av typen ”jeg byr £5.00”, ”OK, jeg byr £5.50” osv. Nok nå!! I fjor fikk vi en av sjefene (som selvsagt tjener masse penger) til å betale 50 pund for en kopp bare for å få slutt på elendigheten, men det eneste det resulterte i var fem andre som også hadde ting å auksjonere bort. Så nå vet vi ikke helt hva vi skal gjøre for å bli kvitt dem. Det eneste som er fint er at barna som trenger det får litt penger, og at de sure gutta i IT også får disse mailene, noe de sikkert hater. Men likevel, da. Nok mailer nå. Dere vil vel ikke fylle opp mail-boksen min (som forresten er slitsomt liten) så jeg ikke får de viktige mailene med planer for helgen? Det er jo tross alt fredag.

Sticks and stones..

2005-11-18T19:30:00.000Z

I det siste har det vært mye snakk om ytringsfrihet, spesiellt i forhold til suspekte uttaleser om ulike grupper. Noen sier at alle muslimer er skumle, og jødehatet har visst fått en oppsving. Dessuten er det mange som slenger med leppa om den rød-grønne regjeringen. Jeg synes ikke det er riktig at man skal gå rundt å snakke stygt om andre (kankje med unntak av regjeringsmedlemmer, det er jo en del av jobben dems), men samtidig syns jeg det er viktig å verne om ytringsfriheten. Dersom vi først skal begynne å tukle med den, hvem vet hvor det kommer til å ende opp. Og hvem skal bestemme hva vi kan snakke stygt om og hva vi ikke kan snakke stygt om? Kanskje vi kan ha en folkeavstemning med en lang liste over ulike grupper noen er slemme mot, så kan vi krysse av for om vi syns det er greit å mobbe dem eller ikke for hver enkelt? Lista kunne for eksempel inneholde regjerinsmedlemmer, nordlendinger, muslimer, jøder, kvinner, amerikanere, kristne, journalister, frp-politikere, høyre-tilhengere osv. Lista kunne kanskje blitt litt lang?

Så, som det heter:

Sticks and stones may brake my bones, but words can never hurt me

Leve ytringsfriheten, sier nå jeg. Så for vi heller håpe at folk slutter å høre på de slemme drittslengerne...

Bare sånn for å nevne det...

2005-11-17T23:01:00.000Z

Fine ting som har gjort med glad i dag:
-Bruktbutikker med bøker i – jeg kjøpte seks bøker for to pund i lunchpausen
-Jeg forsov meg, så jeg var ikke trøtt (men litt stresset, da) når jeg kom på jobb
-Solskinn og rim på bakken i morges (Look, mummy – I can touch the winter, sa barnet lykkelig)
-Gratis choc chip cookie fra sandwich-mannen på jobben fordi den var litt ødelagt
-Både Vampus og Lotten har lagt meg til i linkelisten sin. Jeg føler meg priviligert.
-I kveld er det ingenting jeg skal eller må, så planen er å kose meg med et stort glass vin eller tre og Lost fra i går på video (vi er bare på sesong en her, så ikke si hva som skjer..). Glede seg!

Min og din feminisme

2005-11-17T21:17:00.000Z

Jeg har tenkt en del på dette med levd og ulevd feminisme som det har gått en debatt om rundt i bloggeverden i det siste. Jeg vet jeg er sent ute, men det hender det går litt sakte oppi hodet mitt, og da trenger jeg litt tid for å fordøye både det ene og det andre. Levd feminisme kan jo være så mangt, og for noen kan dette innebære både gamle slagord og kvinnegruppa Ottar... Selv er jeg datter av en ekte sekstiåtter, som var både engasjert feminist, kvinnefrigjører og kommunist før hun møtte pappa og roa seg ned litt. I hvertfall på kommunistfronten – det heller nok mer mot kapitalist i disse dager. Men når jeg var liten var det fortsatt kvinnefrigjøring (og 1. Mai tog og nei til både EU og atomvåpen da) for alle penga. Dette betydde at jeg ble dratt med på allskens arrangementer og begivenheter til ære for kvinner fra før jeg kunne gå. Og ganske lenge, sikkert til et stykke ut i videregående var dette det nærmeste jeg kom feminisme. Jeg opplevde aldri selv at kvinner ble urettferdig behandlet (selvom jeg selfølgelig leste om det i avisene når jeg ble litt eldre), og hjemme hos oss vasket alle klærne sine selv, husarbeid ble delt (d.v.s de betalte meg og min bror for å gjøre det), og middagen ble laget av den som kom hjem fra jobb først. Var det gjester var det alltid pappa som var kokk, og det eneste som var ”mammas jobb” var nok å bake kake, mest på grunn av pappas manglende talent. Så på denne tiden var nok de gamle slagordene og det jeg leste i avisene den feminismen jeg kjente til, og da ble vel dette egentlig ”levd feminisme”, ble det ikke det?

Mot slutten av videregående ble plutselig feminisme noe annet. Nå handlet det om å bli hørt i et klasserom fylt med gutter, det handlet vel til en viss grad om seksuell frigjøring (ikke min egen, jeg var nok ikke spesiellt frigjort på det området før etter videregående – men jeg hadde noen venner som kanskje var litt vel frigjorte..) og det handlet om fremtiden, om de muligheter vi ville skulle være åpne for oss i utdannelse og arbeidsliv. Det var mer personlig, men jeg vet ikke om det var noe mer ”levd” enn den feminismen jeg vokste opp med.

Etter videregående var jeg veldig opptatt av at alt skulle være likt. Jeg flyttet til England, og ble sint når jeg på en pub i London fikk beskjed av bartenderen at jeg slett ikke kunne få en pint, jeg måtte drikke ”halfs”, eller helst ikke øl i det hele tatt, men archers og lemonade (alle engelske jenter drikker det). Jeg ble sint når gutter sa de kunne drikke meg under bordet bare fordi jeg var jente. Jeg ble sint når de ble overasket over at jeg som var jente kunne skifte dekk på en bil. Jeg ble sint når noen hintet om at jeg kanskje var litt ”løs på tråden” fordi jeg regelmessig hadde sex med en god venn uten at vi var ”sammen”, men det var ingen som sa det samme om han.

Når jeg flyttet inn hos sambo ble det en helt annen form for feminisme. Han har vokst opp med en bakgrunn helt ulik min egen, det var veldig lite feminisme der i gården gitt! Når han gikk på universitet (og bodde i hus med vaskemaskin, bare sånn for å nevne det) kjørte moren hans 2 timer tur-retur hver fredag for å hente skittentøyet hans, vasket det og kjørte det tilbake på søndag. Når han vokste opp var det mor som vasket, mor som lagde mat og mor som tok seg av barna. Så dette ble en utfordring, og jeg var ikke lenger så opptatt av at alt skulle være likt alle andre steder. Bare hos oss. Så nå har vi kommet til et kompromiss; han vasker badet (helt av seg selv, hurra for feminisme!) støvsuger når jeg spør, jeg lager middag, og han har ansvaret for å drepe alle edderkopper. Det fungerer egentlig ganske fint. Så dette er min versjon av ”levd feminisme”, og poenget jeg vil frem tid er vel at levd feminisme kan være veldig forskjellig fra person til person, og det kan være forskjellige ting hos en person på forskjellige tidspunkt. Men hva vet vel jeg – noen utpreget feminist er jeg vel ikke, så hvis en søt mann vil kjøpe en øl til meg så syns jeg det er greit.

Strake veien til samlivsbrudd?

2005-11-16T18:56:00.000Z

Det har vært litt anstrengt i heimen i det siste, men det er visst ofte det i småbarnsfamilier har jeg hørt så det var ikke noe jeg var unødig bekymret over. Men i går var det like før jeg pakket kofferten og barnet og sa takk for meg. Vi har snakket om å gå til anskaffelse av et husdyr av et eller annnet slag, det er visst bra for barn og ha kontakt med dyr. Jeg stemmer for en katt (men da må jeg jo skifte navn på bloggen) men vi har ikke kommet til enighet enda. Hund er rimelig uaktuellt siden vi bor i leilighet, og også fordi jeg har det travelt nok om morgenen som det er, og tur med hund har jeg ikke tid til. Men i går hadde samboeren fått en ide. Slik gikk samtalen (fritt oversatt, da)

Sambo: Du vet vi snakket om å ha et dyr
Meg: Ja, en katt kanskje?
Sambo: Nei, ikke en katt. En på jobben har en slange som han...
Meg: Slange? Nei. (Her sa jeg nesten ”over mitt lik”, men det er noe foreldrene mine pleier å si, så jeg klarte å holde meg)
Sambo: Ja, en boa constrictor
Meg: Du har lagt merke til at det bor et lite barn i dette huset, ikke sant?
Sambo: Ja, hun kommer til å synses det er skikkelig kult
Meg: Helt til den kryper ut av boksen sin om natten og kveler henne.
Sambo: Neida, den har en fin glassboks som den ikke kommer seg ut av. Dessuten kveler den ingen
Meg: Ja, det er vel derfor den heter boa constrictor, da
Sambo: Vi kan få med en hel måneds rasjoner av frossene mus også
Meg: Ja, for jeg vil gjerne ha frossene mus ved siden av all menneske-maten i frysern.

Sånn fortsatte det i ca 20 minutter. Det viste seg at en på jobben hans (som umulig kan være særlig normal siden han er over 30, har god jobb og likevel bor hjemme hos moren sin fortsatt) har en slange som moren hans hadde bestemt at han ikke kunne beholde (nevnte jeg at han var over 30?) siden den hadde kommet seg ut og prøvde å spise katten hennes. Dette skulle liksom overbevise meg. Men vi har kommet til enighet. Den dagen jeg kommer hjem til slange flytter jeg og barnet ut. Så da kan han jo velge selv hva han mest lyst på. Dust.

Skolevalg

2005-11-15T19:49:00.000Z

For tiden er vi travelt opptatt med å søke på skole til datteren vår (3 år), og det skal ikke være greit gitt. Jeg trodde liksom at dersom man ikke hadde penger til privatskole (eller public school som det litt forvirrende heter) så gikk man på den nærmeste skolen og det var liksom det. Neida. Så nå har vi i flere uker lest OFSTED rapporter om ulike skoler, og vært på åpen dag på ca 10 lokale skoler, og egentlig så er vi like langt. Man må sette opp to valg, og som førstevalg har vi den skolen vi ”sogner til”. Den ser fin ut, og har fått veldig fine rapporter. Men siden den er så fin er det mange som gjerne vi gå der, så det er visst ikke sikkert at hun kommer inn (selvom vi bor ca 10 meter fra skoleporten). Så da må vi jo legge litt arbeid inn i å sette opp et godt andrevalg.
Den nest nærmeste skolen er visst ikke noe særlig har jeg hørt. Rapportene sier den ligger langt under gjennomsnittet i både kvalitet på undervisning og kunnskap hos elevene. Dessuten har den visst ekstra mange ”special needs” elever, og de skal man holde seg unna i følge de jeg kjenner som har litt eldre barn og kan litt om dette (glad for at jeg lever i et så tolerant land, egentlig...). Så har vi valgt å se bort fra den, da. Den vi tror vi skal sette som andrevalg er litt lenger unna, men til gjengjeld høyt oppe i ”leaugetables” og har fått nesten plettfrie rapporter fra OFSTED. Men dette er også en veldig populær skole så da er det vel ikke helt sikkert at hun kommer inn der heller. Og jeg har ringt og ringt for å prøve å finne ut hva som skjer dersom hun ikke kommer inn på noen av valgene vi setter opp, men det er det visst ingen som kan fortelle meg. Det er frist på fredag, og jeg må innrømme at jeg stresser litt. Takke meg til Norge med skolekretser som faktisk er ekte og ikke bare på liksom. Dessuten så er hun jo så liten. Det er da ikke på tide å begynne på skole når man bare såvidt har fylt 4 år?

Surfing på Jobb

2005-11-14T22:50:00.000Z

Egentlig har jeg en helt OK jobb, men noen ganger sitter jeg her og kjeder meg kollosalt, og venter bare på at det skal bli på tide å gå hjem. I dag er en sånn dag. Jeg har internett, så jeg kan kose meg litt med det, men siden vi har åpent kontorlandskap er det jo litt grenser for hvor mye man kan surfe rundt. Da kom jeg til å tenke på intenett i ”gode gamle dager”. Jeg mener bestemt å huske at når vi først fikk ”ekte” internett hjemme (med web-sider og sånn, ikke bare dumme kommandolinjer som jeg aldri skjønte noe av) så var det en knapp i nettleseren der man kunne trykke for å skru av alle bilder. Jeg tror det var i Netscape. Dette var jo genialt på den tiden ettersom man ikke akkurat hadde bredbånd.. Men er det noe tilsvarende til dette i dagens versjon av Internet Explorer? (ja, jeg vet at man helst skal bruke opera eller firefox, men på jobben har de bestemt at IE er best, og da blir det sånn). Hvis noen har noen gode tips så ville det kommet godt med – da kan jeg surfe rundt i all hemmelighet.
I mangel på en slik skru-av-bilder-og fancy-bakgrunner-knapp, må jeg ta i bruk andre metoder. Det hender det ofte at jeg kopierer fra f.eks blogger og artikler og leser det gjennom word, siden dette ser litt mindre suspekt ut. Det gjorde jeg med en norsk artikkel i dag, og da fikk jeg klar beskjed fra word (som var instillt på engelsk) om at dokumentet hadde altfor mange skrivefeil til at Word orket å gjøre noe med det, så i stedet får røde streker under ordene så fikk jeg pent gå gjennom feilene selv. Kanskje word trenger en litt langsom start på en mandags morgen, akkurat som oss andre?

Mat uten klær

2005-11-14T17:58:00.000Z

I følge en artikkel i aftenposten i dag, er nordmenn på verdenstoppen når det gjelder å lage mat naken eller kun iført undertøy. 28 prosent av oss har gjort det i følge en undersøkelse fra Gallup. Det er mulig det er jeg som er rar, men høres ikke dette litt skummelt ut? Dersom det bare er snakk om å slenge en grandiosa i ovnen er det kanskje greit nok, men å lage ordentlig mat med fresende stekepanner og kokende gryter? Man vet jo aldri hvor den varme oljen kan lande... Selv har jeg en gang forsøkt å lage biff iført en veldig kort t-skjorte i en noe beruset tilstand, og jeg har fortsatt arr på magen etter at jeg datt oppi den varme stekepanna. Hvem vet hvordan det kunne gått hvis jeg ikke hadde på meg bukse?

Kvinner, valg og undertøy

2005-11-10T23:43:00.000Z

Det går mot valg av ny leder for the Tory Party her i England, og i den forbindelse har de akkurat hatt hustings for the Conservative Womens Organisation, der de kvinnelige medlemmene i partiet kunne stille spørsmål til kandidatene om ting de mente var viktige (tenk om de hadde hatt egne hustings for menn, da hadde blitt ramaskrik, tenker jeg). Dette ble som seg hør og bør dekket i mediene, og The Times kunne fortelle at det gikk heller dårlig for mr Davies, da det kom frem at ikke nok med at han brukte underbukser i stedet for boxer shorts (selvom dette visstnok var smart, siden menns bukser er trangere enn noen gang i følge samme artikkel), men han syns blondiner var finest enda kona hans er brunette. Det er altså på dette grunnlaget kvinner skal bestemme hvem som skal ledet partiet til neste gang de taper valget.. Jeg er jammen glad for at jeg ikke kan stemme. Jeg lette forresten gjennom hele avisen uten å finne en annen artikkel om arrangementet...

Her er jeg

2005-11-10T22:03:00.000Z

Nå har jeg sneket meg rundt på norske blogger en stund, og synes det var på tide å lage min egen blogg. Så nå gjenstår det bare å se om jeg for lov til og bli med i ”elitebloggerne’s gjeng” som velter regjeringer og skaper debatt, eller om jeg må finne meg i å blogge om katter håndarbeid. Nå har jeg ingen katt og jeg er ikke særlig flink til å strikke, så kaskje det rett og slett ikke er plass til meg i blogge-verden. Men jeg prøver likevel, så får vi se hvordan det går.